| Chapter 41 |
1 | Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig? |
2 | Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til. |
3 | Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning. |
4 | Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner? |
5 | Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel. |
6 | Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl. |
7 | De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem. |
8 | Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at. |
9 | Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk. |
10 | Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem. |
11 | Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv. |
12 | Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap. |
13 | På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den. |
14 | Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke. |
15 | Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten. |
16 | Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling. |
17 | Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd. |
18 | Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre. |
19 | Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. / <* pilen.> |
20 | Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd. |
21 | På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede. |
22 | Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele. |
23 | Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår. |
24 | Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes. |
25 | Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr. |